MACBETH

About

En historie om vold

Hvor langt vil du gå for å nå ditt mål? Myten om det grusomme ekteparet Macbeth og hans Lady vekkes til live av Ungdomsteatret i vinter. Macbeth er en fortelling om grenseløs, menneskelig sult etter makt der volden er omdreiningspunktet. I Rolf Almes regi blir dette en intens og annerledes tolkning av Shakespeares råeste stykke. Det blir Tarantino for ungdom.

Macbeth er en lærebok i maktklatring og fall. Et typisk ungdomsdrama pisket frem av stor dramatikk i fortettet innpakning hvor hovedpersonene er besatt av maktbegjær og drives fra den ene blodige handlingen til den andre. Macbeths verden er preget av krig og maktkamp der et mord avler flere mord, som en dominoeffekt ute av kontroll. Men hva skjer når dine handlinger plutselig inntar deg, og konsekvensene begynner å rulle?

Sitt ringside og opplev Shakespeares barske drama om skjebnens makt, der vi følger karakterene helt ned i avgrunnens dyp.

Se trailer fra forestillingen her. Les anmeldelse av forestillingen her. Les intervju med Rolf Alme i kulturkritikk.no.

Regissørens tanker:

HVORFOR SETTE OPP MACBETH PÅ ROGALAND TEATERS UNGDOMSSCENE?

”Macbeth” ble trolig skrevet mellom 1599 og 1606 og omhandler den skotske kongen Macbeth som regjerte mellom 1040 og 1057. Det er et av Shakespeares korteste stykker og et av de mest voldelige.

Vold er et interessant tema, fordi volden synes å være tilstedeværende i alle samfunn og til alle tider. I vår tid og i vårt samfunn er volden først og fremst tilstede som bilder av uhyrligheter som blir begått fjernt fra vårt eget land. Men med en medievirkelighet som gjør informasjon og ikke minst bilder tilgjengelige over alt med det samme, brenner bildene av volden seg fast uansett om den skjer i borgerkrigen i Syria, på strandpromenaden i Nice, på et diskotek i Orlando eller på et julemarked i Berlin.

Vi tvinges til å forholde oss til disse fryktelige bildene, og de påvirker oss, selv om de ikke har en direkte betydning for oss og våre liv. Vår forestilling er et forsøk på å bearbeide disse bildene av den ubegripelige volden.

Det høres kanskje underlig ut i forhold til temaet, men humor har alltid vært en egnet strategi til å bearbeide vanskelige ting. Kan man le av noe, er det ikke så farlig lenger. Vi snakker ikke her om volden i seg selv, som alltid er farlig, men om virkningen av voldens bilder som vi ufrivillig eksponeres for.

HVORDAN FORMIDLE EN OVER 400 ÅR GAMMEL TEKST TIL ET PUBLIKUM?

Det klassiske teateret har av en eller annen grunn en overdreven respekt for gamle tekster, eller rettere språket i de gamle tekstene. Det har alltid vært et mysterium for meg at man i teateret skal forsøke å konservere et språk som var naturlig, og som kommuniserte med forfatterens publikum for flere hundre år siden, i moderne oppsetninger.

Shakespeare skrev for sin samtid for over 400 år siden, på samme måte som Ibsen skrev for sin samtid for over 130 år siden. Deres språk var like lett å forstå for deres samtidige publikum som en avisartikkel eller revytekst er for oss i dag. Som vi alle vet forandrer språket seg, samfunnet forandrer seg og våre referanser forandrer seg. Dermed blir virkningen av en over hundre år gammel tekst selvfølgelig helt annerledes i dag enn da den ble skrevet. Når det gjelder Shakespeare blir originalteksten i en direkte oversetting fryktelig vanskelig å forstå eller direkte uforståelig. For meg er det et uttrykk for kulturell arroganse å spille disse originaltekstene. Skuespillerne og instruktøren har benyttet prøvetidens åtte uker for å forsøke å forstå dem, og så forlanger vi at publikum skal forstå dem umiddelbart…

Den teksten dere hører til denne versjonen av ”Macbeth” er en bearbeiding av Shakespeares tekst. Det vil si at jeg har fulgt originaltekstens historie, men skrevet den på et moderne språk og tidvis har jeg benyttet andre referanser og andre bilder enn dem Shakespeare presenterte for sin samtid. Bearbeidelsen er også skrevet for en teaterform hvor man prinsipielt forteller historien til publikum. I det teateret jeg lager finnes det ikke noen ”fjerde vegg” (det vil si at skuespillerne later som om publikum ikke eksisterer).

Ettersom vi forteller historien til publikum, er det også naturlig at vi av og til deler noen tanker med publikum om det vi gjør eller de problemstillingene vi tar opp. I Shakespeares ”Macbeth” er det tre hekser som setter i gang voldsspiralen med noen spådommer. Disse tre heksene blir i vår forestilling publikums ”representanter” på scenen. De ser ut som oss, og de iscenesetter tydeligvis hele historien for oss. Tidvis tar de i bruk vår tids medievirkelighet når de filmer seg selv eller de andre skuespillerne som om de spilte i en realityserie på NRK.

Rolf Alme, regissør